1. Kunnskap
Veiledning krever teoretisk og praktisk kunnskap. Man må blant annet ha kunnskap om det fagfeltet man er satt til å veilede i. Teoretisk og praktisk kunnskap om veiledningsmetodikk er nødvendig for å kunne stille de gode spørsmålene, som kan føre den andre parten videre i hans eller hennes utvikling.
Kunnskapen kan også brukes til å gi informasjon til den som skal veiledes. For en konsulent som skal veilede innenfor et introduksjonsprogram, kreves det for eksempel kunnskap om godkjenningsordninger, utdanningsmuligheter, skoletilbud og muligheter på arbeidsmarkedet. En kunnskapsrik veileder vil kunne skape en trygg atmosfære rundt veiledningssituasjonen.
2. Respekt
En grunnleggende verdi i arbeidet som veileder er respekt. Det vil si respekt for flyktningens meninger, oppfatninger, erfaringer og vedkommendes rett til selvbestemmelse.
Bare det respektfulle møte med flyktningen kan skape en stemning som er preget av likeverd. Den likeverdige stemningen betyr ikke at partene er likestilte. Veilederen innehar en maktposisjon som det ikke er mulig å komme utenom. Makten ytres gjennom rammebetingelsene i introduksjonsprogrammets tilbud, de økonomiske sanksjonsmulighetene, veilederens kunnskap om samfunnet, og om hvilke muligheter og begrensninger som finnes der.
En veiledningssituasjon som er preget av respekt, fører til at veilederen åpent forteller om de rammebetingelsene som foreligger, slik at flyktningen er klar over de begrensningene som finnes.
3. Empati
Empati betyr å sette seg inn i et annet menneskes situasjon. I veilederrollen innebærer empati å kunne leve seg inn i andre menneskers tanker og opplevelser, uten å identifisere seg med den andre. For å kunne få kunnskap om hvordan den andre tenker, kan det være nyttig å stille seg følgende spørsmål:
- Hva mener og ønsker vedkommende?
- Hvordan har vedkommende det?
- Hvor står vedkommende i forhold til kvalifisering, utdanning og arbeid?
- Hvordan kan jeg som veileder vise at jeg forstår det flyktningen sier og gjør?
For veiledere er det viktig å være empatiske, og prøve å forstå verden slik den fortoner seg for den andre. Det oppnår man ved å lytte. Gjennom lytting kan veilederen danne seg et bilde av den andres oppfatning av verden. Samtidig kan hun/han få korrigert sin forutinntatthet.
4. Åpenhet
Veilederens oppgave er å skissere innenfor hvilke rammer veiledningen kan foregå. Rammene kan være tid, retningslinjer for introduksjonsstønad, begrenset utvalg av praksisplasser, introduksjonsloven, som sier noe om hvem som kan delta i programmet og andre forhold som begrenser eller avgrenser mulighetene.
Rammene må kommuniseres konkret og entydig og formidles gjennom muntlig og skriftlig informasjon, som er ajourført, objektiv og saklig.
