I forslag til introduksjonsloven (Ot.prp. nr. 28) står det:
«For at medvirkningen skal være reell og konstruktiv, forutsetter departementet at kommunen sørger for at deltageren får relevant informasjon og veiledning.» (s. 61)
Deltakeren i introduksjonsprogrammet må ha et eierforhold til sin individuelle plan, og kontroll og ansvar for de valg som blir tatt i løpet av gjennomføringen av planen. For å oppnå dette må deltakeren få god veiledning.
For å kunne veilede en annen, må man være bevisst på hvordan veiledning skiller seg fra rådgivning og fra det å være en hjelper. Avgrensningen betyr ikke at grensene mellom disse rollene alltid er tydelige og helt atskilte.
Men det er avgjørende at veilederen forstår når hun går ut av/går inn i de ulike rollene, hva som legitimerer dette og hva konsekvensene er av ulik vektlegging av atferd i veilederrollen. Så lenge de ulike rollene brukes bevisst og med en klar målsetting i forhold til brukerens behov og situasjon, har hver rolle sin funksjon.
Veiledning
Det finnes mange definisjoner på veiledningsbegrepet. Her brukes følgende definisjon:
Veiledning er en pedagogisk og relasjonell prosess med oppdagelse og læring, vekst og utvikling som mål, og der den lærende er i fokus.
Definisjonen innebærer at det er den som veiledes, som har de beste forutsetninger for å finne den veien som er riktig for ham eller henne. Veilederens ansvar er å legge til rette for at dette kan skje.
I et slikt veiledningsforhold skal veilederen primært ikke gi svar, men legge til rette slik at den som veiledes, selv oppdager svarene. På den måten trer deltakeren inn i en aktiv rolle i forhold til egen læring og utvikling.
En forutsetning er at veilederen møter den som veiledes der denne er, respekterer vedkommendes ståsted og selvstendige tenkning - også når den er annerledes enn veileders. Forholdet må være gjensidig anerkjennende. Veilederens oppgave er også å gi nøytral informasjon slik at den som veiledes, kan gjøre valg på best mulig grunnlag.
Veilederens oppgave er å skape en trygg og kreativ veiledningsrelasjon og stille undersøkende og åpne spørsmål som fører til dialog. Denne relasjonen krever faglig trygghet - det vil si teoretisk og praktisk kunnskap som gjør det mulig å kunne stille de riktige spørsmålene.
De som mottar veiledning, bør få vite hva som er hensikten med veiledningen, hvordan den foregår og hvilke forpliktelser det innebærer.
Det kan bety at den som skal veiledes, først må få informasjon om at veilederen ikke gir råd eller hjelp. Men at hensikten er å stille gode spørsmål, slik at den som veiledes selv kan finne løsninger som passer for ham eller henne.
Programdeltakere som kommer fra samfunn der en ekspertrolle er forbundet med det å gi råd eller hjelp, vil trenge tid til å forstå hva rollene i et veiledningsforhold er.
Hvis en flyktning primært har behov for råd, er det ikke sikkert at vedkommende er særlig interessert i, eller er klar for å bli veiledet.
Rådgivning
Rådgivning er, som ordet tilsier, det å gi råd. Skillet mellom rådgivning og veiledning kan være uklart. Noen hevder at rådgivning er en del av veiledning, mens andre mener at rådgivning er vesens forskjellig fra veiledning. For å få et bevisst forhold til både rådgivning og veiledning, velges det her å skille begrepene.
Veiledning: innebærer at den som veiledes, selv oppdager hvilke løsninger som passer best for ham eller henne.
Rådgivning: i en rådgivningssamtale er den som gir rådene, eksperten som har kunnskapen og som vet hva som vil være best å gjøre. Å gi råd kan frata den som mottar rådet/-ene, muligheten til selv å velge. Hvis den som skal gi råd, ikke kjenner programdeltakerens behov, forutsetninger og interesser godt nok, kan han/hun risikere å gi uriktige råd og anbefalinger.
Den som gir råd, kan ha forventninger om at rådene følges. Dersom det ikke skjer, kan det føre til skuffelse hos rådgiveren. På den annen side kan den som tar imot rådene, ha forventninger om at han/hun kan få en bedre livssituasjon hvis rådene blir fulgt. Vedkommende kan legge ansvaret på rådgiveren hvis rådene ikke førte til en bedre livssituasjon.
Det er imidlertid viktig å huske på at rådgivning kan være en riktig forberedelse til en framtidig veiledningssekvens. Et eksempel på en situasjon hvor programrådgiveren benytter en mer aktiv og styrende og atferd, kan være der hvor deltakeren er i en uoversiktlig og ny situasjon.
En variant av et rådgivende spørsmål, hvor en samtidig søker å ta vare på prinsippet om å legge til rette og ikke overta ansvar, kan være å komme med et praktisk løsningsforslag i spørsmålsform - som: ”Kan det være en idé at du ringer på nytt til saksbehandleren din i NAV?”
Hjelperen
For mange mennesker som befinner seg i en kritisk og uoversiktlig livssituasjon, kan det være fristende å prøve å gi fra seg et ansvar som kjennes for tungt å bære til en konsulent som strekker ut en hjelpende hånd.
Da bør man ha klart for seg at ved å hjelpe et annet menneske, kommer hjelperen i fokus i stedet for flyktningen. Det er hjelperen som bestemmer samhandlingens innhold og form. En slik samhandling etablerer ikke en likeverdig relasjon.
Hjelperen kan sette den som tar imot hjelp i takknemlighetsgjeld, og ha forventninger om at den hjelpetrengende vil vise takknemlighet. Denne gjelden kan føre til et avhengighetsforhold.
Hjelperen kan skape urealistiske forventninger hos den hjelpetrengende, som kan gå ut på at hjelperen skal ta ansvar for og ordne opp i den hjelpetrengendes liv.
Siden slike forventninger ikke kan oppfylles av hjelperen, kan dette skape frustrasjon og oppgitthet hos begge parter, og eventuelt ødelegge relasjonen. Den som mottar hjelp, kan bli skuffet og den som gir hjelp, kan oppleve utakknemlighet.
Ønsket om å kunne hjelpe kan skyldes at det kjennes godt å være behjelpelig, man føler seg som et godt menneske. Som offentlig ansatt tjenesteyter er det viktig å bevisstgjøre seg motivene man har for å hjelpe noen, og være klar over mulige konsekvenser.
Det å gi hjelp kan selvfølgelig være på sin plass i ulike situasjoner, og det er den profesjonelle tjenesteyterens ansvar å alltid gjøre det som er hensiktsmessig.
