Både flyktningen selv og forholdene i hjemlandet forandres. Det etableres nye relasjoner i Norge med barn, venner og familie, samtidig som kontakten med hjemlandet svekkes.
Deltakere som tidlig i introduksjonsprogrammet har klare planer for å reise hjem, kan oppleve at de selv eller barna knytter så sterke bånd til Norge at de bestemmer seg for å bli boende her. En flyktning som i kartleggingssamtalen kategorisk avviser enhver mulighet for tilbakevending, kan etter en tid endre synspunkt og være åpen for å vende tilbake.
Ulike situasjoner til ulike tider
Flyktninger opplever eksilsituasjonen forskjellig. Avgjørelsen om hvor man skal bygge en tilværelse for seg selv og sin familie, er en av de vanskeligste beslutningene mange tar i løpet av livet.
De fleste vil holde en liten mulighet åpen for at de kanskje en gang skal vende tilbake til hjemlandet, og det er viktig at de som arbeider i introduksjonsprogrammet bidrar til dette.
En diskusjon om tilbakevending vil ha ulikt innhold på forskjellige tidspunkt. Det er programrådgiverens oppgave å ta opp temaet med deltakerne på ulike tider i programmet, og å følge opp endringsprosesser.
En prosess
Å planlegge fremtiden, enten den blir i Norge eller i hjemlandet, er en prosess. Først må man få kontroll over de nære ting, de mest presserende oppgavene, før en for alvor kan engasjere seg i problemstillinger som ligger langt fram i tiden.
Å jobbe målrettet mot et selvstendig og uavhengig liv i Norge, er den beste måten å forberede seg på fremtidige endringer - enten man velger å bli eller reise, eller noe midt imellom.
Det har vist seg at for en som er veltilpasset i eksillandet, er det mindre vanskelig å finne seg til rette i et nytt hjemland. En som flytter tilbake må nok en gang gjennom en tilvenningsprosess, ettersom både flyktningen og hjemlandet har forandret seg mens han/hun har vært i eksil.
