I den gode interkulturelle dialogen forholder man seg til dyptgripende forskjeller, samtidig som man erkjenner og gjenkjenner det felles menneskelige.
Rent praktisk betyr dette at man må kommunisere og samhandle på nye måter. De fleste i den gruppen vi her snakker om, kommer fra mer kollektivistiske kulturer enn den etnisk norske kulturen. I individualistiske kulturer betones verdier som uavhengighet fra familien, gruppen, selvhevdelse og autonomi. Personlige behov og mål vektlegges. Identitet er personlig og individuell.
Familieenheten er kjernefamilien. Kollektivisme representerer tradisjonelle verdier hvor det sosiale fellesskapet, dets mål og verdier går foran enkelt individet i gruppen. Identiteten defineres i stor grad ut ifra gruppetilhørighet. I slike relasjonelle kulturer er gjensidig avhengighet og forpliktelser vis a vis gruppen grunnleggende. Familielivet er organisert rundt den utvidede familien eller storfamilien. Familien har mer betydning for den enkelte.
Den kultursensitive kommunikasjonen tar familieperspektivet på alvor. I samtaler med personer med minoritetsbakgrunn vil man hele tiden forholde seg til familien, nesten som om de var tilstede. Familiens verdier, andre familiemedlemmers betraktninger rundt ulike spørsmål må tas hensyn til. For eksempel vil det få følger for hvordan man stiller spørsmål.
I stedet for å spørre hvilke valg personen kan ta som er bra for han eller hun, vil man spørre etter hvilke valg som er bra for familien som helhet. Dette er uavhengig av om store deler av familien bor i hjemlandet. Også når man gir ros, kan man referere til familien og si ”Din familie må være stolt av deg!” fremfor å si ” Du er så flink! ”
Samtidig som vi forholder oss til den andres familie, må vi som hjelpere også våge å presentere oss gjennom vår egen familie og tre ut av vår vante ”profesjonelle rolle”. Denne måten å etablere kontakt på er både respektfull og tillitsfremmende.
