De fleste vender hjem
En frivillig tilbakevending i verdighet og trygghet, har av UNHCR lenge vært ansett for å være den beste varige løsningen. Artikkel 13 i Menneskerettighetserklæringen sier at «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt eget land.»
Erfaring viser også at det å vende tilbake til hjemlandet er det høyeste ønske for de aller fleste flyktninger. Det å bistå flyktninger i å vende tilbake til sine hjemland og hjemsteder, er derfor en høyt prioritert oppgave i det internasjonale flyktningarbeidet.
Hoveddelen av dette arbeidet foregår i nærområdene, hvor majoriteten av flyktninger og internt fordrevne oppholder seg. Sett i et internasjonalt perspektiv, vender de fleste flyktninger tilbake til hjemlandet.
Ifølge tall fra UNHCR, vendte over 1 million flyktninger frivillig tilbake til hjemlandet i 2003. De aller fleste fra flyktningleire i naboland.
Tilrettelegge for tilbakevending
Det er bare et mindretall av verdens flyktninger som finner veien til vestlige land og søker asyl der. UNHCR oppfordrer likevel også asylland om å gjøre «everything possible to enable refugees to exercise freely their right to return home in safety and dignity».
Tilbakevending krever tilrettelegging fra myndighetene både i flyktningenes hjemland og eksilland, og er en utfordrende prosess for flyktningene selv. Planlegging og vilje fra alle parter er en forutsetning for en vellykket tilbakevending.
Flyktninghjelpen viser til at studier av store tilbakevendingsoperasjoner, konkluderer med at det er viktig å forberede og tilrettelegge for tilbakevending så tidlig som mulig, og at det er viktig å stimulere til at flyktningene selv deltar i alle fasene av prosessen.
