Integreringspolitikk
Se Prop. 1 S, 2011–2012 Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak). FOR BUDSJETTÅRET 2012. Tilråding frå Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 16. september 2011, godkjend i statsråd same dagen. (Regjeringa Stoltenberg II):
http://www.regjeringen.no/pages/35167948/PDFS/PRP201120120001BLDDDDPDFS.pdf
Innvandringspolitikk:
For informasjon om gjeldene norsk innvandrings- og flyktingpolitikk, se: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/tema/innvandringspolitikk.html?id=1134
Se også Prop. 1 S (2010–2011) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak)
FOR BUDSJETTÅRET 2011, Tilråding fra Justis- og politidepartementet av 17. september 2010, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Stoltenberg II):
UNHCR anser at den beste løsningen på et flyktningproblem er at flyktningene kan vende tilbake til hjemlandet i trygghet. Tilbakevendingsprogrammer er i internasjonal sammenheng langt mer omfattende enn gjenbosetting av flyktninger i tredjeland. Det siste tiåret har rundt en million flyktninger årlig vendt frivillig tilbake til sine hjemland, men i 2009 ble tallet drastisk redusert. Tilbakevending skjer først og fremst der flyktninger har søkt tilflukt i egen region. Flyktninger fra fattige land som har søkt tilflukt i den rike delen av verden, vender erfaringsmessig i mindre grad tilbake. Norge har i ca. 20 ar hatt en støtteordning for flyktninger som ønsker å vende tilbake. De siste årene har imidlertid bare rundt 50 flyktninger benyttet ordningen årlig. Støtten består hovedsakelig av en kontantytelse til den enkelte. I tillegg kan det gis hjelp til reintegrering i hjemlandet.
Målet er å gjøre dem som velger å vende tilbake, bedre i stand til å bidra aktivt til utviklingen i hjemlandet. Reintegreringsstøtte kan gis både til den enkelte som vender tilbake, og til prosjekter i lokalsamfunnet. Erfaring viser at denne typen
reintegreringsstøtte til utdanning, virksomhetsetablering eller lignende, er nyttig for den enkelte og kan bidra til at tilbakevendingen blir varig. Ordningen kan virke særlig gunstig for personer som reiser hjem til land som har hatt en positiv utvikling etter perioder med konflikt. For de aktuelle lokalsamfunnene kan støtten ha en positiv effekt, særlig sett sammen med tilsvarende tilbakevendingsordninger fra andre land og evt. organisasjoner. Innen EU pågår det et omfattende arbeid for å tydeliggjøre sammenhengen mellom migrasjon og utvikling, sikre at migrasjon forer til positiv utvikling bade for avsender- og mottakerland, og ivareta migranters rettigheter.
Et kort historisk tilbakeblikk:
Tilbakevending var på mange måter et hvilende spørsmål gjennom hele etterkrigstiden. På 1950-tallet fulgte flyktningarbeidet et, hva vi i dag ville kalt, ensporet løp.
Modellen var asyl og fast opphold i et nytt hjemland. Som det heter i en stortingsmelding fra 1952: «Det å få overført flest mulig nødstedte flyktninger til immigrasjonsland som kan by en menneskeverdig tilværelse, er selvsagt den mest effektive hjelp (Stortingsmelding nr 1, 1952, s 7).
Tilbakevending ikke et tema
Helt frem til 1990-tallet var tilbakevending et tema som ble underkommunisert i den offentlige debatten. Både politikere, flyktningarbeidere og opinionen generelt var av den oppfatning at ved å ta opp tilbakevending, ville man signalisere til flyktningene at de ikke var ønsket i Norge (Valenta & Berg).
I mottaks- og integreringsarbeidet kom veien tilbake til hjemlandet i stor grad i skyggen av «den problematiske veien inn i det norske samfunnet». Tilbakevending ble av de fleste betraktet som noe litt perifert - en reise et fåtall flyktninger velger å ta, men ikke et perspektiv å ta hensyn til i integreringsarbeidet.
Helhetlig flyktningpolitikk
Innføringen av den såkalte helhetlige flyktningpolitikken (Stortingsmelding nr 17 1994/95) representerte et perspektivskifte i så måte. Fra en nærmest ensidig fokus på at Norge er siste stopp på reisen for flyktninger, skulle mottaks- og integreringsarbeidet nå legges opp etter et såkalt tosporet løp.
Det innebærer at integreringen i Norge står sentralt, samtidig som forholdene skal legges til rette for en eventuell fremtidig tilbakevending og reetablering i hjemlandet for den enkelte flyktning.
Til grunn for dette perspektivet ligger antakelsen om at «…godt integrerte flyktninger vil være bedre forberedt på tilbakevending enn dårlig integrerte flyktninger» (Jonassen et al).
På mange måter innebar perspektivskiftet en omdefinering av tilbakevendingsbegrepet. Fra å bare betegne selve tilbakevendingsoperasjonen, gikk det over til å bli et begrep som favner tenkningen på alle nivåer og områder i mottaks- og integreringsarbeidet for flyktninger.
Dette innebærer at også tiltak for nyankomne flyktninger i Norge, skal utformes med sikte på at tilbakevending kan bli mulig.
