For kunnskap om temaet, kontakt: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, se: http://www.nkvts.no/Pages/Index.aspx
Mange ønsker noen praktiske råd om hvordan man håndterer spesifikke psykiske reaksjoner flyktninger sliter med. Det er viktig å huske at de fleste av de du vil møte har helt naturlige reaksjoner på store belastninger. For noen resulterer det i lette vanskeligheter i hverdagen, andre utvikler psykiske lidelser. Felles for alle er imidlertid at man har behov for å bli møtt med respekt, anerkjennelse og menneskelighet.
Det er alltid et dilemma å gi konkrete råd som ikke er tilpasset den enkelte person og situasjon. Derfor er ikke rådene som en kokebok som skal følges, men gir noen ideer om hva man kan prøve ut.
Det er viktig å huske at flyktninger er like ulike som andre er ulike. Mange kan slite med psykiske helseproblemer, men det er ikke gitt at alle psykiske lidelser hos flyktninger har sammenheng med at de er flyktninger. Derfor må heller ikke all fokus på psykisk helse i denne gruppen knyttes opp mot opplevelser relatert til årsaken til at de flyktet. Angst og depresjon er eksempler på lidelser som er relativt utbredt i alle deler av verden – særlig i den vestlige verden. Enkelte i målgruppen for introduksjonsprogrammet ville sannsynligvis hatt psykiske helseproblemer uansett opplevelse av krig og flukt.
Det mest grunnleggende rådet til programrådgiverne og andre ansatte er å fokusere på:
• å lytte til flyktningens opplevelse av egen situasjon
• symptomer og mestringsstrategier
• finne ut hvordan vedkommende har det, hvordan opplever hun eller han hverdagen?
• hva er vanskelig og hva går bra?
Innta en rolig og lyttende holdning, unngå å forklare bort vanskeligheter vedkommende legger fram. Det er viktig at du anerkjenner den enkeltes opplevelse av egen situasjon. Dette gjelder uavhengig av symptomer og eventuelle diagnoser. Nedenfor følger noen råd knyttet til spesielle situasjoner:
Angst i gitte situasjoner
Tenk at du skal være med på å tilrettelegge for trygge rammer og hjelpe personen til å få en mening i det som vedkommende opplever. Angst utløses ofte ved at man ser, lukter eller hører noe som minner om tidligere angstvekkende opplevelser – dette heter betinget angst.
Eksempler på situasjoner som kan vekke angst i eksil, kan være ansatte i uniformer, mikrofoner og teknisk utstyr på kontorer, sirener eller andre flyktninger fra samme land. Man kan spørre flyktningen om vedkommende kan gjøre noe eller tenke på noe for å kjenne seg tryggere, slik at hun eller han kan mestre angsten sin.
Forklar at det er vanlig at man kan bli redd når man opplever noe som minner om tidligere farlige situasjoner. Man kan minne flyktningen om at han eller hun nå er i trygghet (hvis dette er en realitet). Angst kan også utløses av opplevelse av uforutsigbarhet og mangel på kontroll. Dette kan møtes med stor grad av medbestemmelse – ikke minst ved å forsøke å forhindre at uforutsigbare situasjoner oppstår.
Hvis angsten blir så lammende at den hindrer personen i mange sammenhenger, slik at han eller hun for eksempel ikke kan komme seg til norskundervisning på grunn av angstproblemer, bør helsepersonell kobles inn.
Sinne
Blir man utsatt for overgrep og krenkelser, blir man ofte sint. Dette gjelder oss alle. Dette sinnet rettes ikke alltid mot de som utførte overgrepene i første omgang og som førte til at man flyktet. Sinnet kan rette seg mot mennesker man møter i eksilsituasjonen, for eksempel ansatte i offentlige systemer eller nære familiemedlemmer. Det kan virke urettferdig og overdimensjonert, selv om sinne selvfølgelig også kan være berettiget.
Flyktninger som har opplevd ekstreme belastninger, rapporterer ofte at de utholder stress dårligere enn før, og blir fort irriterte. Høye eller skarpe lyder, som for eksempel barnegråt, kan være lyder noen flyktninger har problemer med. Mange opplever også at de tåler dårligere forventninger fra andre, og at de lettere blir såret av hva andre sier til dem.
Det er lett å komme i forsvar eller gå til motangrep når man møter sinne. Hvis man imidlertid klarer å kontrollere seg og utforske hva dette sinnet handler om, kan man ofte komme i en god dialog. Man kan ganske enkelt be personen om å utdype hvorfor han eller hun er sint eller skuffet og lytte. Dette betyr imidlertid ikke at trusler skal aksepteres.
Depresjon og tilbaketrekking
Sorg og tristhet er ikke det samme som å være deprimert. Depresjon kjennetegnes ofte ved at personen virker avflatet, likegyldig til sine omgivelser og med hvordan hun eller han ser ut. Bevegelsene er kanskje langsomme, eller personen er rastløs, og kan ha store konsentrasjonsvansker og innlæringsvansker. Noen sover svært mye og spiser mye, andre sover lite og våkner hyppig. Følelsen av å være verdifull reduseres betraktelig. Rusmidler kan også bidra til depresjon.
Depresjoner kan også inntre etter at en person har vært i Norge i lengre tid, og kan for eksempel utløses av nyheter om et dødsfall i familien i hjemlandet. Du kan være til hjelp ved å være anerkjennende, støttende, lyttende og tålmodig. Fokuser også på det personen har fått til. Hvis en person har tanker om selvmord, så øker det ikke selvmordsfaren ved at et menneske snakker om det. Tvert imot hjelper det hvis noen lytter og tar en på alvor. Det bør imidlertid også opprettes kontakt med fastlege hvis personen snakker om å skade seg selv eller snakker om selvmord.
Sykemelding fra introduksjonsprogrammet er ikke alltid den beste løsningen, men i en periode kan det være til hjelp at forventningene til prestasjoner reduseres. Tilbaketrekning kan også være et begynnende tegn på psykose. Samtaler med helsepersonell kan ofte være nødvendig i en slik situasjon.
Mareritt og søvnløshet
En del flyktninger plages av mareritt. Det kan være nyttig at personen forsøker å mestre dette. Hvis en person forteller en ansatt at han har hatt mye mareritt natten før og er plaget av dette, kan kontaktpersonen spørre om det skjedde noe dagen før som kan ha utløst disse drømmene. Flyktningen sier kanskje at han så mye på TV kvelden før, og at han hørte mange dårlige nyheter fra hjemlandet. Man kan spørre om flyktningen selv tror at det kan være en sammenheng mellom det som skjedde i løpet av dagen og marerittene om natten.
På denne måten kan flyktningen skape en mening i sine reaksjoner og kanskje beskytte seg selv, for eksempel ved ikke å se på nyheter fra hjemlandet på TV rett før han legger seg. Det kan være nyttig med en kartlegging av omfanget av dette. Hvis marerittene er så sterke og hyppige at personen sover svært lite eller blir redd for å legge seg i frykt for å få mareritt, bør helsepersonell kontaktes.
Redsel eller skam for å være gal
Noen kan være redde for at de er gale, fordi de har psykiske reaksjoner etter traumatiske eller svært vanskelige opplevelser. I alle samfunn er det knyttet tabu til psykiske lidelser, også i Norge. Men redsel for galskap kan komme av at vedkommende kommer fra et samfunn der det er enda mindre åpenhet om psykiske problemer, og der mennesker med psykiske lidelser behandles dårlig.
Man er redd for å bli utestengt fra fellesskapet, for å bli innesperret og redd for at det ikke går an å bli frisk. Dette medfører at mange lukker seg, og ikke minst skammer seg over seg selv og det å være psykisk syk eller ha dårlig psykisk helse.
De aller fleste synes det er vanskelig å snakke om psykiske problemer. Man skal ikke tvinge på noen åpenhet. Men selv om man ikke snakker om den enkeltes problemer, kan det være viktig å formidle generell kunnskap om psykiske helseproblemer. Gjennom dette bidra vi til å ufarliggjøre og alminneliggjøre psykiske lidelser og plager. Psykologisk sett kan man skape mening i symptomer flyktninger sliter med, gjennom å fortelle om vanlige reaksjoner på traumatiske og andre vonde erfaringer.
Redsel for forfølgelse og overvåking
Noen flyktninger kan være redde for at de er forfulgt eller overvåket. Det kan ofte være mot sin hensikt å benekte dette. Det kan være mer hensiktsmessig å spørre vedkommende hva som skal til for at hun eller han føler seg tryggere, for at flyktningen selv kan mestre sin egen redsel. Kanskje han eller hun vil undersøke kontoret hvis vedkommende er svært engstelig for å være avlyttet.
Man kan også informere grundig om taushetsplikten og vise hvor man oppbevarer papirer, hvis flyktningen er redd for at informasjon skal komme på avveie. Rusmidler kan også øke følelsen av å være forfulgt. Hvis denne redselen og mistenksomheten omfatter alt og alle, kan det dreie seg om en psykose, og helsepersonell bør kobles inn. Det skal også nevnes at i noen tilfeller kan det dreie seg om at personen faktisk er overvåket.
Redsel for at ”demningen brister”
En gjenganger i flyktningarbeid er redselen for å åpne opp for at flyktningen skal fortelle sin historie. Det er ofte flere grunner til dette. Det kan være at man ikke føler seg kompetent til å møte det flyktningen forteller om overgrep. Noen er redde for at flyktningen kan «gå i stykker» eller ikke tåler det hvis historien fortelles. En annen grunn er at man selv ikke orker å høre historien. Til tross for dette er det mange programrådgivere og andre som har hørt historier fra flyktninger, særlig når flyktningen føler seg trygg på vedkommende.
En generell retningslinje kan være at man ikke bør spørre flyktninger ut om hva som har hendt, men lytte til det man hører. På den måten risikerer man i mindre grad at flyktningen forteller noe han eller hun senere angrer.
Hvis personen begynner å fortelle sin historie på slutten av en samtale, kan man si at man gjerne vil høre, men at det må avtales en ny samtale slik at man har tid til å lytte. Det bør da gå kort tid til den nye samtalen. Mange kan føle seg hjelpeløse når de hører historier om overgrep, men tenk at du kan være til nytte bare ved å lytte, og at du blir et slags vitne til det personen har opplevd.
Du kan også gi tilbakemeldinger på hva personen har fått til og påpeke for eksempel hvor modig personen har vært som har reddet sin familien ut av landet. Du kan også snakke med kolleger etterpå eller spørre om å få veiledning hvis du synes historien du har hørt, blir for tung å bære alene. I det hele tatt er veiledningsgrupper der deltakerne har taushetsplikt å anbefale for personale som arbeider med flyktninger, nettopp fordi man ofte hører overgrepshistorier og møter mye fortvilelse, sinne og sorg.
Oppsummering
Det er viktig å understreke at deltakere på introduksjonsordningen må være godt informert om helsetilbud som kan være aktuelle når man har psykiske problemer, og at det er hjelp å få. Alle skal få den hjelpen de har behov for på riktig nivå.
Samtidig har vi fokusert på at det er mye psykososialt arbeid som kan gjøres innenfor rammen av introduksjonsprogrammet. Et trygt og meningsfylt dagligliv har stor betydning for mestring og bedring av den psykiske helsen – også for alvorlig psykisk syke. Hver og en må oppleve seg ivaretatt og forstått. Man bør legge vekt på å bygge opp en relasjon som preges av trygghet og tillit. Det er viktig at strukturene i hverdagen raskt kommer på plass; bolig, økonomiske forhold, aktiviteter osv. Isolasjon og passivitet er ikke bra for noen. I programmet bør man legge vekt på det som får fram ressurser og muligheter hos den enkelte. Sammen med flyktningen kan du som programrådgiver skape optimisme og håp.
