For kunnskap om temaet, kontakt: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, se: http://www.nkvts.no/Pages/Index.aspx
Det skjer en destruksjon av det vanlige livet. Man må konstruere et nytt liv med en ny mening. Flyktningen skal bo på nytt sted, bygge opp et nytt nettverk, lære et nytt språk, lære en ny kultur å kjenne og ofte arbeide med noe man ikke har arbeidet med før. I alt dette skal mange bearbeide sorg og kanskje angst og sinne over tidligere opplevelser.
Dette tar tid, og reaksjoner på både tidligere overgrep og på eksilsituasjonen oppleves og håndteres ulikt. Det kan også ta tid å ta stilling til om man skal bo i Norge for all framtid, eller om man ønsker å kunne dra hjem hvis det blir fred. Dette perspektivet kan også forandre seg etter hvert som man bor her, fordi man for eksempel har eller får barn som knytter seg til Norge. Sagt med andre ord, oppleves det ulikt både psykologisk og praktisk å være i Norge ut fra om man har valgt utlendighet på frivillig basis, eller om man har følt seg tvunget til å bo her.
Det nye livet i Norge og de utfordringene det byr på, kan være årsak til eller utløsende faktor for psykiske plager hos flyktninger. Dette er det svært viktig at programrådgivere og andre støttespillere er klar over. Det er ikke alltid slik at forklaringer på problemer ligger i traumer fra hjemlandet eller andre belastninger som har med livet før flukten å gjøre. Samtidig er det nyttig å kjenne til og forstå mulige psykiske reaksjoner etter overgrep i en fluktsituasjon.
Det som har skjedd før ankomsten til Norge (taps- og sorgperspektiv), og det som innebærer stress og belastninger i Norge (makt-avmaktsforståelse), er to perspektiver som ikke står i motsetning til hverandre, men utfyller hverandre:
1. Sorg- og tapsperspektivet
En god del flyktninger har opplevd ulike former for tap. Når man flykter mister man sitt hjem og sitt hjemland. Mange taper sine framtidsdrømmer. Man mister kanskje en viktig jobb og status, og skilles fra språket og menneskene som er en del av ens liv.
For noen er tapet at familiemedlemmer eller venner har blitt drept, eller at man har kommet bort fra hverandre under flukt. Man kan også ha mistet barn eller andre nære på grunn av for eksempel sykdom. Det kan dreie seg om en opplevelse av tap av kropp. Det kan være seg at kroppen har blitt så ydmyket og mishandlet at man ikke bare er ufør i fysisk forstand, men også at man skammer seg over kroppen på grunn av ydmykende handlinger man har blitt påført.
Tap kan også oppleves i mer overført betydning. Rollene i familien kan ofte endres radikalt. Mannen opplever at han taper status. Kanskje er han uten arbeid, eller i et arbeid som statusmessig er langt under det arbeidet han opprinnelig hadde. Eller det kan være at det å være mann i seg selv har mindre status her i Norge, enn i samfunnet han kom fra.
Kvinner kan også oppleve å miste status på grunn av tap av yrkesrolle. Men samtidig har kvinner høyere status i det norske samfunnet enn i en del andre land. Kvinner kan også savne kvinnefellesskapet i hjemlandet. Det å være hjemmeværende i Norge kan være mye mer ensomt enn å være hjemmeværende med et sterkt kvinnenettverk rundt seg.
Barna kan oppleve at de behersker norsk bedre enn sine foreldre. De kan ende opp med å få ansvar for en del voksenoppgaver, som for eksempel å fungere som tolk. Rolleendringer kan endre maktforholdet innen familien, noe som kan føre til at mannen kjenner avmakt i forhold til kvinner og barn fordi han ikke lenger har en naturlig autoritet i kraft av å være mann. Foreldre kan ofte kjenne at de ikke har samme autoritet i forhold til barna som i hjemlandet. I noen tilfeller løses avmakten med vold.
I ulike samfunn er det ulike måter å bearbeide tap på. Mennesker er også ulike med hensyn til hvordan de bearbeider sorg og sinne. Noen ønsker å fortelle om tap de har opplevd til for eksempel lærer, kontaktperson eller helsesøster, andre ønsker ikke å fortelle om det. Generelt kan man si at sorgbearbeiding tar tid. Det vanskeliggjøres ofte i eksil fordi de vanlige ritualene for sorgbearbeiding man er vant til, ikke finnes i det nye landet. Mennesker man ville ha sørget sammen med, er kanskje heller ikke her. Sorg er det imidlertid mange som har opplevd, selv om de ikke er flyktninger. Det kan være nyttig å tenke over hva man selv syntes var til hjelp og nytte i en situasjon der man opplevde sorg og tap.
Det er viktig å huske at dyp fortvilelse og sorg over tap, ikke nødvendigvis medfører traume i diagnostisk forstand. Man skal være forsiktig med sykeliggjøre naturlige reaksjoner på svært belastende opplevelser. Noen vil utvikle depresjon og/eller angst, andre vil ha symptomer på posttraumatisk stressyndrom. Det er viktig at nettverket rundt den enkelte er oppmerksomme både på at belastningene kan føre til nedstemthet og fortvilelse, uten at det dreier seg om en psykisk lidelse. Samtidig må de bidra til at de som utvikler psykiske lidelser får den hjelpen de trenger.
2. Avmakt
Mennesker opplever avmakt når de befinner seg i en ubehagelig og stressende situasjon som de ikke ser noen vei ut av. Man kjenner avmakt når man ikke klarer å dekke grunnleggende behov som en trygg og forutsigbar boligsituasjon, meningsfull aktivitet eller arbeid, et sosialt nettverk samt penger til mat og klær.
Det kan også dreie seg om manglende psykologiske behov, som behovet for forutsigbarhet, trygghet, tillit til andre og å ha innflytelse over egen livssituasjon. En del flyktninger opplever at det skjer en opphopning av avmaktssituasjoner. De får psykiske problemer som i utgangspunktet ikke var der. Andre opplever at allerede eksisterende psykiske plager forsterkes av en rekke avmaktsopplevelser.
Mange opplever avmakt overfor hjelpeapparatet når de ikke blir hørt og tatt med i planleggingen av egen behandling, eller når de faller mellom flere stoler i hjelpeapparatet. Dette kan også ramme folk som ikke har innvandrerbakgrunn. Forskjellen mellom majoritetsbefolkningen og minoritetsbefolkninger ligger i at innvandrere opplever en rekke avmaktssituasjoner som kommer i tillegg til dem som majoritetsbefolkningen møter – nettopp fordi de har minoritetsbakgrunn.
En del mangler muligheten til å reise til et sted hvor de kan kjenne seg hjemme. Mange opplever etnisk diskriminering i forhold til jobb og bolig. Noen mangler muligheten til å uttrykke sine behov på norsk og/eller mangler kjennskap til hvordan tjenester er organisert, og finner derfor ikke fram til nødvendige tjenester. En del innvandrere har også flere institusjoner de må forholde seg til i kraft av at de ikke er født i Norge, som for eksempel utlendingsmyndigheter. Da øker risikoen for å bli en kasteball i systemet. Noen flyktninger har med seg mange avmaktsopplevelser i «bagasjen», slik at avmaktskvoten nærmest er full før de ankommer Norge.
Psykologiske reaksjoner på avmakt kan være passivitet, angst, depresjon, selvmordstanker og aggresjon. Avmakten kan uttrykke seg forskjellig avhengig av om personen er voksen eller barn, kvinne eller mann. Generelt kan man si at kvinner oftere blir deprimerte av avmakt, mens menn i tillegg til depressive reaksjoner oftere uttrykker aggresjon og kan i visse situasjoner bli «vanskelige» eller truende klienter eller pasienter. Barn kan bli utagerende eller innadvendte og stille.
Noen kan ha opplevd avmakt over tid, før og under flukten. Noen vil oppleve at avmaktsskapende situasjoner igjen oppstår når de skal etablere seg i Norge. Andre opplever avmakt for første gang når de møter det nye livet i et nytt land. Det er viktig å understreke at noe som oppleves som en avmaktssituasjon for en person, kan oppleves helt annerledes for en annen. Sentralt i så måte er i hvilken grad man har opplevd opphopning av avmaktsskapende situasjoner. Den enkeltes personlighet spiller også inn, og ikke minst helsetilstanden og øvrig livssituasjon.
Avmaktsopplevelser før flukt
Eksempler på avmaktsskapende opplevelser en del flyktninger har hatt før flukt, er fengsling og tortur, forsvinninger av nære familiemedlemmer, overvåking og utestengning fra skoler eller arbeidsmarked fordi de selv eller familien er forfulgt.
Politisk vold har som et bevisst mål å øke uforutsigbarhet, utrygghet, mistillit til andre og meningsløshet fordi de vet at dette er psykologisk nedbrytende. Det gjøres derfor forsøk på å bryte ned forutsigbarhet og skape frykt. Trygghet blir brutt ned ved at man stadig blir overvåket, telefonen blir avlyttet, og venner og familie belønnes eller trues til å angi sine nærmeste, slik at man må være forsiktig med hva man sier til hvem. Trygghet brytes også ned ved at personer, grupper eller distrikter angripes av soldater eller liknende, uten at myndighetene griper inn og beskytter sivilbefolkningen.
Dette er psykologisk nedbrytende fordi det tar bort individets muligheter til å leve et vanlig liv. Det tar bort individets frihet til å kunne ta i bruk sine evner, til å utdanne seg fritt eller til å arbeide fritt. Det tar bort muligheten til å uttrykke seg fritt og til å bestemme hva som er best for seg selv og sin familie. Det har som hensikt å bryte ned alminnelig kontakt og tilknytning mellom mennesker.
En ekstrem form for politisk vold er tortur og langvarig vilkårlig fengsling. I faglitteraturen er det stort sett enighet om at tortur først og fremst brukes for å bryte ned personligheten til den som tortureres, og at det å tvinge fram informasjon ofte er underordnet. Forhør skjer ofte midt på natten eller når som helst på døgnet – vilkårligheten gjør at man aldri får forberedt seg på avhør og tortur. Den lille tryggheten man eventuelt kan oppnå gjennom kontakt med medfanger, splintres ofte fordi det blant fangene utplasseres agenter for regimet. Mange sitter fengslet uten lov og dom, de vet ikke hvor lenge de skal være i fengselet. En del frigis i forbindelse med anledninger som nasjonaldager eller liknende, slik at hva som gjør at man slipper ut, også ofte er vilkårlig og tilfeldig.
Avmaktsskapende situasjoner i eksil
På grunn av ovennevnte opplevelser, vil en del flyktninger være ekstra avmaktssensitive når de kommer til Norge. De har så mange avmaktserfaringer fra hjemlandet. Det kan medføre at de svært lett føler seg tråkket på, krenket eller ikke lyttet til av ansatte i ulike offentlige systemer. De tåler slike negative følelser dårligere enn mennesker som ikke har opplevd mye overgrep.
Det skal ofte ikke så mye til før situasjoner i Norge minner om tidligere opplevelser av å bli trakassert, avfeid eller krenket i hjemlandet. Generelt kan man si at man ikke tåler traumer bedre og bedre, men man blir mer sensitiv for stress. Slikt stress kan være høye lyder, motgang eller opplevelse av smerte. For mange er begeret fullt med hensyn til å tåle stress og avmakt. Dette kan kanskje forklare hvorfor det kan bli bråk av tilsynelatende bagateller på asylmottak, sosialsentra eller på en arbeidsplass. Bagatellene blir den berømte dråpen som får begeret til å flyte over.
Man skal også huske på at personer som ikke har opplevd så dramatiske forhold som beskrives her, kan havne i avmaktskapende situasjoner i Norge. De kan ha hatt høye forventninger til at livet skal komme raskt på skinner når de endelig får bosette seg i en kommune. Da kan de få nedtur på nedtur når ikke alt går like raskt og enkelt som man kan ha forventet.
Her er eksempler på situasjoner noen flyktninger tåler dårlig fordi de har opplevd vold og undertrykking:
• Viktige beslutninger tas av ulike instanser uten at flyktningen forstår hva som skjer og hvorfor. Man har liten innflytelse over viktige livsvilkår, som for eksempel valg av bosted og bolig. Mange blir sendt fra én instans til en annen uten å forstå forskjellen mellom disse. Ofte kjenner de ikke til hvilke ansvarsoppgaver ulike instanser har. Det å gang etter gang oppleve at ingen tar ansvar, slik at man blir en kasteball mellom instanser, kan øke følelsen av å være betydningsløs og maktesløs og minne sterkt om tidligere traumatiske situasjoner der man nettopp var maktesløs.
• Mennesker som er i en asylsøkersituasjon, eller som har søkt gjenforening med sin familie, opplever uforutsigbarhet både i forhold til hvor lang tid saksbehandlingen vil ta og utfallet av den. Viktige betingelser i ens liv avgjøres av andre – igjen. Det gis ingen jevnlig tilbakemelding om hvordan det går med gjenforeningssaken.
• Enkelte har store vansker med å få godkjent påbegynt eller fullført utdannelse fra hjemlandet. De kjenner seg utestengt fra arbeidsmarkedet. Følelsen av å være verdifull undergraves.
• Stadige stereotype oppslag i media der det skrives at flyktninger kommer fra kulturer som er voldelige eller kvinneundertrykkende, rammer mange hardt. Det er en enorm avmakt i å aldri føle at man blir betraktet som et individ, men som en gruppe.
