For kunnskap om temaet, kontakt: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, se: http://www.nkvts.no/Pages/Index.aspx
Mennesker opplever ofte sterk skam hvis de har vært utsatt for tabubelagte overgrep, særlig seksuelle overgrep. Redsel for å bli utstøtt av sin egen familie og landsmenn forekommer også hvis man har opplevd seksuelle overgrep. Sorg over å ha «mistet» den kroppen man hadde og var stolt av, samt å kanskje miste seksuallyst, kan også være en reaksjon både for kvinner og menn. Andre reaksjoner kan være redsel for at man er forfulgt, selv om man ikke lenger befinner seg i det landet der overgrepene fant sted. Dette kan føre til en uttalt grad av mistenksomhet overfor alt og alle. Depresjon og følelse av meningsløshet med hensyn til framtiden er også vanlig. Dette kan henge sammen med en følelse av å ha blitt fratatt verdighet, eller at man har mistet tro på at det finnes rettferdighet og menneskelighet.
Savn og ensomhet, kombinert med å ikke bli verdsatt og utestengning fra majoritetssamfunnet, kan føre til tristhet, sinne mot samfunnet man kommer til eller at man bare tilbringer tid sammen med landsmenn. Når man i tillegg oppholder seg ufrivillig i et land, innebærer det at man ikke har en returmulighet eller at denne returmuligheten er forbundet med stor fare for en selv eller andre.
Hvis det blir for ille, kan man ikke bare vende hjem. I tillegg føler man kanskje en forventning om takk fra majoritetssamfunnet, selv om man ikke ønsket å flykte. Det å være i eksil beskrives av noen som å være i transitt eller å være på et venterom. For noen vil denne venteromsfølelsen aldri avta, drømmen om å vende hjem og forsette livet er det eneste meningsfulle alternativet. For andre vil denne venteromsfølelsen avta, og en slags nyorientering mot et liv i det nye landet starter.
Ulike faser i eksilsituasjonen
En måte å betrakte eksilsituasjonen på er ut fra krisebegrepet. Det er vanlig å oppdele krisereaksjoner i faser. Det er svært viktig å framheve at dette ikke er faser alle går igjennom, og at mange ikke vil kjenne seg igjen i dem. Fasene er forenklinger av hvordan mennesker har det, men kan gi en slags forenklet ramme til å forstå vanlige reaksjoner:
1. Sjokkfasen
Denne første fasen kjennetegnes ofte av en positiv innstilling til det nye landet. Personen er lettet over å være i trygghet og er ivrig etter å komme i gang med å bygge opp et liv i det nye landet.
2. Reaksjonsfasen
Neste fase kjennetegnes av sterke negative følelser. Dette kan innebære sorg over alt man har mistet, en sterk følelse av ensomhet eller skuffelse eller å være uten identitet. Hverdagens vanskeligheter og hindringer blir tydeligere. En sterk aggresjon over det nye samfunnet er vanlig og kan oppleves som utakknemlighet av andre som treffer flyktningen. En del flyktninger forblir i denne tilstanden, som også kan virke selvforsterkende fordi andre ofte trekker seg unna et menneske som er sint, bitter, anklagende eller depressiv. Også landsmenn kan trekke seg unna. Flyktningen vil på sin side i økende grad oppleve at han eller hun har rett – ingen er vennlige eller inkluderende i det nye landet, og landsmenn svikter.
3. Reparasjonsfasen
Flyktningen pendler mellom sterke negative følelser og mer optimistiske følelser for framtiden. Hun eller han begynner å interessere seg for å bygge opp en framtid og har et mer realistisk bilde av landet man forlot. Kanskje ikke alt bare var bedre før, men at det er noen fordeler og muligheter ved den nye situasjonen.
4. Nyorienteringsfasen
Dette er den siste fasen av krisereaksjonene. Fasen innebærer ideelt sett en integrering av det gamle livet og det nye livet. Identitetsmessig tilhører man to kulturer, og opplever ikke at man må velge bort det ene eller det andre.
En del blir værende i fase to og tre, og utvikler etter hvert mer kroniske psykiske eller fysiske lidelser. Faktorer som bidrar til å påvirke eksilkrisen, er blant annet:
• Graden av forskjellighet mellom innvandrerland og utvandrerland.
• Hvilken status og «popularitet» innvandrerens etniske og nasjonale tilhørighet har i det nye landet.
• Innvandrerens egen materielle og sosiale posisjon i innvandrerlandet og utvandrerlandet.
• Graden av fremmedfrykt eller toleranse i det nye landet.
• Den individuelle innvandrerens psykiske og fysiske helse fra før og i nåtid.
