Språkpraksis:
Språkpraksis er en metode i norskopplæringen som kan brukes i en tidlig fase i introduksjonsprogrammet. Hensikten er å forbedre språkferdighetene.
Språkpraksis gir mulighet til å praktisere norsk utenfor klasserommet. Det er derfor ikke nødvendig at praksisen er relevant i forhold til framtidig yrke.
Ikke alle arbeidsplasser egner seg til språkpraksis. Å stå ved et samlebånd med øreklokker på, vil for eksempel gi små muligheter til å praktisere norsk.
For deltakeren kan det imidlertid ofte være mer motiverende å være i en språkpraksis som er relevant i forhold til videre karriereplaner. Diskuter dette med deltakeren og finn den beste løsningen ut fra den enkeltes individuelle plan.
Arbeidspraksis:
Arbeidspraksis er et arbeidsmarkedstiltak i regi av NAV. Hensikten er å styrke den enkeltes mulighet for å komme i arbeid eller utdanning. Arbeidspraksis bør bygge på deltakerens kompetanse, og gi opplæring og relevant arbeidserfaring i forhold til den enkeltes individuelle plan.
Det er vanlig at deltakeren må ha oppnådd et visst nivå i norsk før arbeidspraksis er aktuelt, men her er det åpning for unntak. Tidligere oppstart kan være aktuelt dersom deltakeren har en spesialkompetanse som en bedrift etterspør.
Bedriften kan i slike tilfeller være villig til å ta inn vedkommende selv om språknivået er lavere enn ønsket. I andre tilfeller er det mer hensiktsmessig å vente med arbeidspraksis, til deltakeren har det nødvendige språknivået som kreves på det aktuelle arbeidsstedet.
Tiltakskjeding
Når språkferdighetene etter hvert er styrket, vil det for mange være naturlig at en språkpraksis etterfølges av en arbeidspraksis. Flere av deltakerne som kommer fra mottak, kan imidlertid nok norsk til å begynne i arbeidspraksis med én gang. NAV må i samarbeid med kommunen vurdere om dette er aktuelt.
Det er viktig at programrådgiveren tydelig formidler hva slags praksisplass deltakeren skal inn i. Skuffede deltakere blir resultatet dersom det forventes noe annet enn det som blir forelagt dem.
Dette gjelder særlig hvis praksisplassen ikke oppleves som relevant for den enkelte, eller at man har urealistiske forventninger om ansettelse etter praksisperioden.
