Informasjons - og veiledningsplikten (forvaltningsloven §11 og §17) pålegger offentlige tjenestemenn og fagpersoner et ansvar i samhandling med minoritetsspråklige.
Tolk skal tilkalles når representanten for det offentlige mener at tolk er nødvendig for å oppnå forsvarlig kommunikasjon, eller når den minoritetsspråklige selv har ytret ønske om tolk. Det er representanten for det offentlige som har ansvaret for å bestille tolk.
Det er viktig å huske på at det kan være vanskelig for en minoritetsspråklig å snakke norsk i pressede situasjoner (som for eksempel i rettssaker eller under medisinsk behandling), selv om han/hun behersker norsk i daglige situasjoner. Også minoritetsspråklige som vanligvis behersker norsk på et høyt nivå, kan oppleve vanskeligheter med språket når de blir syke eller blir utsatt for stress.
Tolking og kvalitet
For å sikre tolking av høy kvalitet, og for å ivareta det etiske aspektet ved tolkejobben, bør man benytte statsautorisert tolk og/eller en person med tolkeutdanning.
Nasjonalt tolkeregister gir deg informasjon om tolkers formelle kompetanse i tolking mellom norsk og andre språk. Registeret driftes av IMDi og er allment tilgjengelig på www.tolkeportalen.no.
Tolkene som har statsautorisasjon og/eller tolkeutdanning, utgjør kategori 1-3 i registerets kvalitetsrangering. Statsautoriserte tolker har bestått en omfattende eksamen hvor deres grunnleggende ferdigheter er blitt nøye vurdert. Tolkeutdanning gir innsikt i yrkesetikk og trening i tolketeknikk.
I Norge er det for få tolker med statsautorisasjon og tolkeutdanning til å dekke behovet for tolking i offentlig sektor. Tolkeregisteret inneholder derfor to tilleggskategorier for praktiserende tolker uten utdanning og/eller autorisasjon. De som er registrert i kategori 4 har dokumenterte kvalifikasjoner i skriftlig oversettelse og et innføringskurs i tolkens ansvarsområde. Kategori 5 har gjennomført en tospråklig test og et innføringskurs.
Personer som aldri skal brukes som tolk:
- Familie, følge eller andre tilfeldige personer skal ikke opptre som tolk. Iblant utføres tolking av personer som ikke har nok kunnskaper eller som ikke er egnet til å tolke. Det hender også at tospråklige medarbeidere som er ansatt for å gjøre andre arbeidsoppgaver, blir brukt som tolk. Dette er uheldig siden det lett kan skape rolleforviring. Det kan også så tvil om tolkens upartiskhet.
- Barn må aldri brukes som tolk. Det er urimelig å utsette et barn for en situasjon hvor det kan bli stilt til ansvar for misforståelser og feiltolkinger. Barnet kan også få utilsiktet makt og innflytelse, og det kan tvinges inn i vanskelige lojalitetskonflikter. Samtalepartnerne vil heller ikke alltid være villige til å oppgi alle relevante opplysninger, dersom disse skal formidles gjennom barn.
Tillit er viktig for at tolkingen skal fungere tilfredsstillende. Dersom en av partene ikke ønsker å bruke den tolken som er bestilt, bør man avklare hva som er begrunnelsen for det. Det er også viktig å klargjøre for alle parter hva som er tolkens funksjon og tolkeetiske forpliktelser (som taushetsplikt og upartiskhet). Dersom den minoritetsspråklige (eller den offentlig ansatte) allikevel motsetter seg å bruke denne tolken, bør man prøve å finne en annen.
