Målet om likestilling mellom nordmenn og innvandrere er et bærende element i innvandringspolitikken. Tolking er i mange situasjoner et nødvendig verktøy for å sikre at fagfolk og representanter for norske offentlige institusjoner, skal kunne gi det samme tilbudet til flyktninger og innvandrere som til befolkningen ellers.
Norge har ratifisert ulike internasjonale avtaler om rettslig og språklig likestilling, som krever bruk av tolk i offentlig saksbehandling. Rettighetene i disse konvensjonene er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven av mai 1999.
Norsk forvaltning er i tillegg forpliktet gjennom Nordisk språkkonvensjon av 14. juni 1981 og Nordisk konvensjon om sosial trygghet, av 14. juni 1994 samt Minoritetsspråkskonvensjonen av 5.11.1992.
I Norges lover er bruk av tolk direkte nevnt i domstolsloven av 1915 (jf. § 135). Tolk er bare eksplisitt nevnt i forbindelse med kommunikasjon i rettssalen, men begrepet rettssikkerhet favner mye videre enn rettssalens fysiske rom.
Til tross for regelverket hender det ganske ofte at behovet for tolkebistand ikke blir tilstrekkelig prioritert. Underforbruket forekommer innenfor alle forvaltningsområder.
Partenes ansvarsområder
En tolk må kunne to språk svært godt, ha gode allmennkunnskaper og tolketekniske ferdigheter. Tolken må også oppfylle de tolkeetiske prinsippene om å være upartisk og tro mot innholdet i originalbudskapet. Han/hun må dessuten være moden og ha evne til toleranse og diskresjon.
Tolkens yrkesetikk er definert i Retningslinjer for god tolkeskikk. Alle tolker som er oppført i Nasjonalt tolkeregister skal være inneforstått med retningslinjene. For tolkebrukerne kan det også være nyttig å sette seg inn i retningslinjene, slik at man vet hva man kan forvente av en tolk.
Det er viktig å huske på at både tolkebruker og den minoritetsspråklige selv har ansvar for det de lar komme til uttrykk. I praksis betyr dette at samtalepartene både må få lov til å anklage hverandre, forsvare seg og bli enige eller uenige hvis det er det de ønsker. Målet er at samtalen skal forløpe som om det ikke var en tredjeperson (tolk) tilstede.
Å tolke er vanskelig, og krever full konsentrasjon. Det er derfor viktig at tolken ikke får andre oppgaver i tillegg, som å koke kaffe eller å gi beskjeder uten saksbehandleren tilstede.
Prinsipper ved tolking:
- Tolkens inhabilitet
Tolken er inhabil når tolken er i slekt, eller er eller har vært samboer/gift/forlovet med noen av partene. Tolken kan heller ikke være part i saken, og kan ikke tolke dersom han har handlet i saken for en av partene.
- Tolkens taushetsplikt
Taushetsplikten innebærer at tolken ikke har lov til å snakke med noen om de opplysningene som har kommet fram under oppdraget. Tolkens profesjonalitet er der for viktig. I situasjoner der tolken også utfører andre funksjoner enn tolking, kan det oppstå tvil om tolkens evne og mulighet til å overholde den strenge taushetsplikten. En slik tvil svekker tilliten, og kan være et hinder for kommunikasjon mellom partene. Klart definerte roller er derfor å foretrekke. Se brosjyren Tolkens taushetsplikt, UDI 2002.
- Forholdsregler for tolken - hvordan skape tillit
Den beste måten å skape tillit på er gjennom tolkens gode oppførsel. For å unngå at problemer i forhold til tolkens funksjon oppstår i løpet av samtalen - og også til dels etterpå - er det viktig at tolken ved innledningen til hver samtale orienterer om sin funksjon.
Tolken må ta forholdsregler for å unngå situasjoner der tilliten til tolken betviles. Det kan være nødvendig for tolken å si nei til visse oppdrag, særlig der det er grunnlag for at en av partene føler motsetninger mellom seg selv og tolken.
Til tross for at tolken etterlever de etiske reglene til punkt og prikke, kan han/hun allikevel oppleve mistillit. Dette kan for eksempel skje dersom tolken tilhører en politisk, religiøs eller etnisk gruppe som de/den som det skal tolkes for, generelt mangler tillit til.
- Funksjon
Før samtalen kommer i gang er det lurt å gjennomgå hvilken funksjon tolken skal ha. En måte å gjøre dette på er at tolken, etter å ha avklart dette med saksbehandleren, gjennomgår hele orienteringen på tolkespråket, og deretter gjentar punktene på norsk for saksbehandleren.
Alternativt kan saksbehandler lese orienteringen punkt for punk mens tolken oversetter disse til tolkespråket. Det viktige er at begge samtaleparter hører informasjonen om tolkens funksjon, før samtalen tar til.
Det er viktig at tolken orienterer om at:
- Tolken vil tolke det som kommer til uttrykk og ikke utelate, legge til eller endre noe av innholdet.
- Tolken skal være upartisk i samtalen og kan ikke bidra med egne meninger eller råd.
- De som det tolkes for har selv ansvaret for samtalens innhold.
- De som det tolkes for skal henvende seg direkte til hverandre og ikke til tolken. Dvs.: ikke si: «spør ham om han vil…», men spør direkte: «vil du?», og tolken oversetter dette.
- Hvis tolken ikke oppfatter eller forstår noe av det du sier, vil tolken be deg gjenta eller forklare og så oversette din forklaring.
- Tolken er underlagt streng taushetsplikt, og har ikke lov til å snakke med noen om det han/hun får vite. Samtalen mellom dere blir derfor å betrakte som fortrolig.
- Tolkens notater blir makulert i samtalepartenes påsyn.
- Tolken omtaler seg selv som «tolken».
