1. Simultant (samtidig)
Ved simultantolking blir budskapet overført til lytterens språk mens taleren snakker. Denne metoden krever som regel teknisk tilrettelegging, ved at tolken sitter i en lydtett kabin og har kontakt med taler og publikum via mikrofon og høretelefoner. Metoden er anvendelig for tolking av lange monologer for større forsamlinger og blir ofte brukt i retten. Simultantolking er svært konsentrasjonskrevende. Den foregår derfor ofte ved at to tolker arbeider parvis, med intervaller på 20 til 45 minutter.
I enkelte situasjoner brukes simultantolking med lav stemme, uten teknisk utstyr (ofte kalt "hvisketolking"). Denne formen for tolking er svært anstrengende for tolken, og kan også forstyrre de andre deltakerne.
2. Konsekutivt (etterfølgende)
Ved konsekutivtolking blir hver replikk eller hvert innlegg
tolket umiddelbart etter at taleren har sluttet å snakke. Denne metoden er vanlig å bruke ved ordinære samtaler.
Noen ganger brukes vekselvis konsekutiv- og simultantolking.
Frammøtetolking, telefontolking og skjermtolking
Frammøtetolking er som regel den foretrukne form for tolking. Når tolken og tolkebrukere er tilstede i samme rom, får alle parter god anledning til å observere også ikke-verbale sider ved kommunikasjonen.
Ved skjermtolking er ikke tolken fysisk til stede i rommet, men har lyd- og bildekommunikasjon med partene som skal snakke sammen. Skjermtolking er et godt supplement til frammøtetolking.
Telefontolking bør kun brukes ved korte samtaler når de to andre formene for tolking ikke lar seg arrangere. Telefontolking har den ulempen at partene ikke kan se hverandre. Ved telefontolking er det også vanskelig å kontrollere hvorvidt andre enn de som deltar i samtalen, hører det som blir sagt. 