De fleste har en mening om disse begrepene, men få kan gi en eksakt definisjon av dem. Det hjelper ikke at disse begrepene også brukes på forskjellige måter i den offentlige debatt og at det ofte er uenighet om hvordan de skal forstås.
Det flerkulturelle Norge
Begrepene og temaet rasisme og diskriminering gjorde sitt virkelige inntog i det offentlige Norge i forbindelse med Stortingsmelding nr. 17 Om det flerkulturelle Norge (1996-97). Meldingen la til grunn at det finnes rasisme og diskriminering i Norge, og at disse fenomenene må forebygges, begrenses og håndteres med konkrete tiltak på en rekke politikkområder.
Etter dette har Regjeringen kommet med to handlingsplaner mot rasisme og diskriminering, den første for perioden 1998-2001, den andre for perioden 2002-2006.
Planen fra 2002-2006 er oppsummert i en rapport om tiltak og gjennomføring. Regjeringen vil komme med en tredje handlingsplan mot etnisk diskriminering i 2009.
Biologi
Rasebegrepet har siden starten av 1900-tallet blitt forbundet med vitenskapen biologi. Allerede i 1930-årene avviste biologien begrepet helt og betraktet det som en sosial konstruksjon. I den kollektive erindring er rasisme gjerne forbundet med nazisme.
I dag er de fleste forskere enige om at det ikke foreligger noe grunnlag for å dele mennesker inn i forskjellige raser. Det er bred enighet om at rase ikke er et biologisk fenomen, men et begrep basert på sosiale og kulturelle forhold.
Det er derimot flere som vektlegger kulturforskjeller og religion, enn biologiske forskjeller, når de begrunner forskjellsbehandling. Mange hevder at kultur er vår tids rasebegrep og at dette bør få konsekvenser for definisjoner av rasisme.
Selv om det er enighet om at «raser» ikke finnes, betyr ikke det at rasisme ikke eksisterer. Det er uansett klart at meningsinnholdet av begrepet rasisme har endret seg over tid.
Definisjoner
Begrepene slik de brukes av staten:
- Rasisme
Rasisme kan defineres som «… ideen om at det finnes ulike raser eller etniske grupper som har ulike egenskaper, og at disse ulikhetene legitimerer negativ forskjellsbehandling.
Det er en begrunnelse og rettferdiggjøring av negativ forskjellsbehandling av enkeltpersoner eller grupper med utgangspunkt i deres «rase», hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse.» Denne definisjonen er hentet fra Regjeringens handlingsplaner mot rasisme og diskriminering fra 1998-2001 og 2002-2006. Definisjonen legger vekt på en bevisst holdning eller en ideologi, og oppfattes som en «streng» forståelse av begrepet rasisme.
- Diskriminering
En diskriminerende handling trenger derimot ikke være motivert ut fra en rasistisk ideologi. Ofte vil en slik handling skyldes fremmedfrykt eller uvitenhet. Rasisme som ideologi må motarbeides.
Søkelyset må samtidig rettes mot å forhindre handlinger og praksis som rammer enkeltpersoner og/eller grupper. For den som rammes vil virkningen være av større betydning, enn motivasjonen bak handlingen.
Utgangspunktet for diskrimineringsbegrepet slik det brukes i Norge i dag, er FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD) Art. 1 og EU-direktivet om likebehandling.
Både handlinger og unnlatelser som har som formål å diskriminere omfattes av definisjonene i FNs rasediskrimineringskonvensjon og EU-direktivet. Det gjør også handlinger og unnlatelser som har diskriminerende virkning, uavhengig av om det foreligger et motiv eller en hensikt om å diskriminere.
Diskrimineringsloven trådte i kraft 01.01.2006. Lovens formål er å fremme likestilling, sikre like muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. De forente nasjoners internasjonale konvensjon 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering, ble samtidig gjeldende som norsk lov.
I Diskrimineringsloven defineres diskriminering slik:
- Med direkte diskriminering menes det at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt i første ledd (dvs. etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn) blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.
- Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd (dvs etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn) blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre. Med indirekte diskriminering i arbeidslivet menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at en arbeidssøker eller arbeidstaker stilles dårligere enn andre arbeidssøkere eller arbeidstakere på grunn av forhold som nevnt i første ledd.
- Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.
Rasediskrimineringskonvensjonen gjør det klart at det ikke stilles krav om en diskriminerende hensikt for at handlingen skal omfattes av konvensjonen. Det er tilstrekkelig at handlingen har en diskriminerende virkning.
Diskriminering kan skje muntlig, skriftlig og gjennom aktive handlinger. I tillegg gjennom å ikke gripe inn og ved å la være å gi informasjon eller ikke melde fra. Et eksempel på diskriminering ved unnlatelse er hvis barnevernet begrunner at de unnlater å gripe inn overfor innvandrerfamilier der barn utsettes for vanskjøtsel eller mishandling, med mangel på kompetanse om kulturen familien tilhører.
Noen former for diskriminering er lettere å observere enn andre, for eksempel innvandreres adgang til arbeidsmarkedet. Likevel kan det være vanskelig å påvise konkrete forhold som virker diskriminerende.
Isolert sett trenger ikke handlinger være diskriminerende, men samlet og i sum, fører de til utestenging for etniske minoriteter, for eksempel å unnlate å innkalle til intervju, stille ekskluderende spørsmål eller ikke anerkjenne utdanning fra utlandet. I forbindelse med ansettelser er det så mange faktorer som vil kunne vektlegges av arbeidsgiver og som det kan argumenteres for, at det blir vanskelig å påvise diskriminering.
